Psykisk helse

Psykiske helse hos mus er et område som sjelden blir viet mye oppmerksomhet i samfunnet generelt, men mye av vår informasjon om vår egen psyke har vi fra dyreforsøk. Musa er det dyret som i størst grad blir brukt til dyreforsøk, noe som overhodet ikke er forsvarlig, men vi kan i det minste gi noe tilbake til de små ved å benytte oss av den informasjonen denne forskningen gir, i vårt daglige stell av mus.

Mange mus har problemer med stress og kjedsomhet, de kan bli deprimerte, de kan sørge seg ihjel etter tap av livspartner, de kan utvikle tvangsnevroser, de kan være ensomme. Mus har i det store og hele et vidt spekter av følelser, noe som gjør ansvaret tilknyttet det å holde mus til et enormt et – man har det overordnede ansvaret for et levende vesens helse og livskvalitet. Vi kan åpenbart ikke spørre dem rett ut om hvordan de har det, så de beste målene vi har for psykisk helse blir faktisk fysisk helse og særlig atferd. Heldigvis, med godt stell og muligheter for utfoldelse, ser mange mus ut til å oppleve sin tilværelse som tilfredsstillende. Det er likevel særlig noen problemer som har gjort seg gjeldende for flere mus– og deres respektive mennesker:

Aggresjon som uttrykk for frykt

De aller fleste smågnagere biter menneskene sine litt i begynnelsen. Noen vil bare smake på og undersøke hva de store hendene er for noe, mens andre biter for å forsvare seg – av frykt. Det er slik også forskjell på bitt, da det kan kommunisere ulike ting, og dette ser man enkelt ved å bedømme kraften bak bittet og de ytre omstendighetene. Da de fleste venner seg av med biting, er det noen som bare fortsetter. Man forsøker å vinne tillit, men de fortsetter å bite, og uttrykker seg ellers med et svært aggressivt kropsspråk, eller et som oser av frykt. Uavhengig av dette, er mange enig i at aggresjon i form av biting sjelden forekommer fordi musa er «slem», men fordi hun er redd og ut av denne frykten kommer trangen til å forsvare seg.

Men hvorfor er hun redd? Studier viser at musehjernen er lik menneskehjernen, hvilket er hvorfor det forskes så mye på mus, og det er da grunn for å tro at anlegg for psykiske lidelser (kalles gjerne atferdsproblemer når det vises til hos dyr) kan være arvelig. Men vi ser også at det gjerne er enkelthendelser eller forhold som kan ha utløst en frykt eller generell angst. Ofte er der tilfeller av stressende situasjoner eller hardhendt håndtering – i verste fall mishandling – i fortiden.

Denne type aggresjon er noe særlig forekommer blant smådyr opprinnelig avlet fram på masseoppdrett i utlandet, som så selger ungene videre til dyrebutikker. Disse dyrene er gjerne født under svært stressende og lite stimulerende omgivelser, hvor de blir håndtert lite og i noen tilfeller heller hardhendt. Slike opplevelser kan prege dem livet ut. Noen virker å ha det så vondt at avlivning kan virke som det mest medmenneskelige å gjøre, mens andre kan få et tilfredsstillende liv i et godt hjem. Viktig er det uansett å påpeke at håndtering av engstelige dyr må skje på deres premisser, og tålmodighet er enormt viktig i møte med dem. Prosessen i å vinne deres tillit kan at månedsvis, eller vare livet ut. Det er altså ikke en enkel oppgave, når du vet at du gir musa en ny sjanse og et godt hjem vil det alltid være verdt det.

Det er forøvrig viktig å understreke at den aggresjon som omtales her er aggresjon rettet mot mennesker, og ikke den rettet mot eventuelle burkamerater. Mus som er svært aggressive mot andre mus, og ikke kommer overens med andre, kan kanskje trives best alene. Mus utsatt for andre aggressive mus kan utvikle depresjon og sosial angst. Husk uansett at alenemus trenger mye mer oppmerksomhet enn de som bor med andre mus, gjerne flere timer om dagen, men dette avhenger selvfølgelig av den enkelte: Mus som er redd for mennesker kan føle seg invadert med for mye kontakt også.

Kjedsomhet

Kjedsomhet er et problem en del mus sliter med, og det bunner i det åpenbare: For lite å aktivisere seg med! Alenemus kjeder seg lettere enn andre. Det kan vise seg på flere måter, gjennom apati, aggresjon, intens sprinkelgnaging eller generelt avvikende atferd. Apati er et særlig problem, og grunnen at det ikke nevnes som et enkeltfenomen her, er fordi det gjerne et et symptom på en underliggende årsak. Følelsen av apati kan oppleves ille nok, men det byr også problemer ved at musa mer eller mindre kan gi opp å leve – for eksempel ved å slutte å spise. Det er absolutt noe vi må ta alvorlig.

Boten på kjedsomhet er åpenbar; Forsøke å finne årsaken, men det er viktig å handle raskt. Som hos mennesker kan én enkelthendelse eller følelse utløse noe som blir større enn den opprinnelige følelsen, slik at oppførselen og symptomene vedvarer. For å forebygge kjedsomhet er det viktig med et bur som er stort nok, og som inneholder et variert utvalg av leker og muligheter for lek og moro, og å passe på at musene får nok tid utenfor buret. Klassisk musikk, på et dempet volum, kan også ha en god effekt – men unngå verker med utstrakt bruk av slaginstrumenter! Viktig er det også å merke seg at ulike mus har ulik terskel for kjedsomhet, og noen krever langt mer av mennesket sitt enn andre.

Stress

Ikke bare er mus svært utsatt for stress, men i likhet med hamstere, er de også nokså dårlige til å håndtere stress. Det er derfor viktig å legge opp til en tilværelse med så lite stress som mulig, samt muligheter for stressmestring. For mange smågnagere virker det som om gnaging og mosjonering på et løpehjul hjelper godt. Studier viser også at stresshormonene synker med en diett rik på omega-3. Et godt råd er derfor å tilsette hampfrø i maten deres. (Hampfrø er ikke ulovlig og selges i de fleste helsekostbutikker.)

De største syndene på dette området er å utsette mus for større og brå endringer. Reise, flytting, vekking, nye mennesker, nye lyder eller støy og nye rutiner kan lett stresse, og er derfor du gjerne bør gå varsomt fram med nye musesamboere. Siden de er svært skeptiske mot inntrengere, kan også andre dyr stresse dem – særlig rotter. Videre liker de fleste mus å ha det slik de har det – med faste rutiner. Dette betyr ikke at mus ikke liker variasjon, men alle har en terskel: Noen er veldig åpne, mens andre mer skeptiske i møte med noe nytt.

Det beste du kan gjøre for å forebygge stress er å gi godt stell for å styrke deres fysiske helse, og arbeide for at musene skal kunne kjenne seg vel i sine omgivelser. Konsekvenser av ubehandlet stress, foruten ubehaget det gir for musene som opplever det, er luftveisinfeksjoner, diaré og aggresjon.

Depresjon

Vi vet at mus kan bli deprimerte, men vi vet lite om hvordan de opplever denne tilstanden.  Det vi vet er at den kan utløse en sterk apati, og at de kan bli så hardt rammet at de mister sin vilje til å leve. Det er også vist at depresjon ofte svekker luktesansen – som jo er enormt viktig for mus – og de går gjerne ned  vekt som følge av dette.

For å forebygge psykiske lidelser hos mus er – som nevnt så mange ganger – godt stell viktig, og de bør ha gode muligheter til å utfolde seg. Det finnes mange ulike måter å holde mus som kjæledyr på, men det en aldri kan glemme er at mus er akkurat det, mus, og hver art har sine særegenheter som det må gjøres rom for også i fangenskap. Videre vet vi også at dagslys er svært viktig. Selv om mus er nattdyr registrerer de endringer i lyset, og holdes de i rom uten tilgang på dagslys kan det få alvorlige konsekvenser. Albinomus er mer utsatt for depresjon enn andre fordi de mangler dopamin.

Tvangshandlinger (“stereotypisk atferd”)

Mus er i stor grad vanedyr, og om alt er vel og bra, har de også gjerne faste rutiner for de fleste aspektene av et museliv. Kanskje fordi de er vanedyr, kan indre problemer vise seg ved at vaner og tidligere vanlige aktiviteter utvikler seg til tvangshandlinger. For alle som setter seg inn i sine smås atferd og rutiner, vil en slik utvikling være lett å se.

De vanligste tvangshandlingene er sprinkelgnaging, løping fram og tilbake langs burveggen, voldsom kløing (gjerne på ett sted) uten tegn til de vanligste synderne for dette (hudirritasjon, parasitter og liknende) og ekstrem markering. Mulige årsaker kan være kjedsomhet som følge av for lite bur, mangel på burkamerater eller konflikt dem imellom, for lite å aktivisere seg med, lite utetid, kjedsommelighet rundt måltidene. En slik atferd kan være svært vanskelig å avvenne, men det første du kan gjøre er å prøve å gjøre musas liv mer spennende og underholdende: Stort bur, mange leker og variasjon (ha gjerne flere som byttes på å være inne i buret), gjem mat rundt om i buret slik at de må lete slik som i vill tilstand. Utfordinger er svært viktig, og forskning på mus viser en sammenheng mellom dette og utvikling av hjernen, samt atferd.

Kilder:
S. Shulman: The Mouse
S. Vanderlip: Mice
http://www.fancymice.info
http://www.petwebsite.com
http://www.miceandrats.com/miceas.htm
http://www.pet-care-portal.com/pet-mouse-care.html
http://www.kropp24.no/artikler/302-omega3-og-omega6.html
http://www.livescience.com/health/080108-excessive-perfume.html
http://www.scienceagogo.com/news/20060110002355data_trunc_sys.shtml

Foto:
Bilde av albinomus av Steve Beger.