Husmus – fancymus

Latinsk navn: Mus musculus
Kromosomer: 40
Kjønnsmodning: 4 – 5 uker
Graviditets varighet: 18 – 21 dager
Kullstørrelse: 4 – 12
Levetid: 1 1/2 – 2 år, men 4 år har forekommet.

Det finnes flere ulike arter av domestiserte  mus, men den mest vanlige er den såkalte fancymusa, som sammen med laboratoriemusene stammer fra husmusa (Mus musculus). Fancy er i denne betydningen et annet ord for hobby, men de tamme musene i denne arten går også under flere navn, som dansemus og minimus. Arten er også delt inn i tre undergrupper, som har ulikt utseende, men dette er ikke raser. Disse tre gruppene blir beskrevet nedenfor.

Musefamilien (Muridae), som er den største familien blant gnagerne, deles inn i fem underfamilier, hvor hver underfamilie består i én eller flere slekter med tilhørende arter. Det finnes over 600 arter i musefamilien. Mus musculus og Rattus norvegicus (brunrotta, tamrotta) tilhører underfamilien Murinae, som stammer fra Asia, men finnes nå over hele verden – til manges ergrelse.

Ordet mus stammer fra sanskrit og kan oversettes med tyv eller å stjele, noe som viser en av rollene musene har hatt i forhold til mennesker gjennom historien. Grunnene til at mus omtales som skadedyr er mange: De spiser avlinger, gnager på elektriske anlegg, hus og annet for millionskader og sprer smitte. Det er ikke dermed sagt at mus i seg selv er urenslige eller farlige, men de kan bære med seg parasitter og sykdommer som er skadelige. Domestiserte mus som blir stelt godt med er ikke noe mer farlig eller urenslig enn hvilket som helst annet dyr.  

Mus, som rotter, er mange ganger forsøkt utryddet, men tilpasningsdyktige som de er har ikke disse forsøkene lyktes. Blant det som gjør musene så motstandsdyktige overfor disse forsøkene er deres evne til hurtig reproduksjon, samarbeid, skepsis overfor nye ting, tilpasningsdyktighet og høyt utviklede sanser (med unntak av syn). Ville mus er riktignok ganske skvetne av seg, men gjennom avl er dette en egenskap som har dempet seg noe hos kjæledyrbestanden.

Musenes biologi

Mus er i hovedsak svært små dyr, og blant de minste pattedyrene i verden. Som alle gnagere har mus fire gnagertenner, sylskarpe sådan, som vokser gjennom hele livet.

Den lille kroppen, med unntak av ørene og halen, er dekket av en tykk pels som beskytter mot skiftende vær og temperaturer, og om vinteren blir pelsen ekstra tykk. Pelsfargen, gråaktig brun, fungerer som kamuflasje. Men mus har også en annen type hår: Værhårene (vibrissae), som de bruker aktivt til å føle seg fram med når de beveger seg. Det er ved hjelp av værhårene mus kan bedømme om de får plass til å passere gjenom et hull eller ikke.

Halen og ørene ble nevnt, og disse kroppsdelene ser nakne ut, men om en ser nøye har de mange små lyse hår. De har ikke pels for at de kan slippe ut varme for å regulere kroppstemperaturen til musa, for mus kan nemlig ikke svette. Halen brukes også til å balansere, støtte og gripe. Når mus klatrer på greiner kan en av og til se at halen snor seg rundt. For rovdyr kan halen være det første en griper etter, men mus som forsøker å unnslippe kan miste deler av halen. Dette er også en av grunnene til at mus ikke skal løftes etter halen.

Mus har store ører, og som andre smågnagere har de tilhørende svært god hørsel. Mus kommuniserer på en frekvens 25 ganger det som er hørbart for oss mennesker. Slik kan de kommunisere uten at rovdyr kan høre dem. Synet er derimot dårlig, og mus ser i hovedsak kun svart-hvitt. På nært hold ser de riktignok greit, og med de store runde øynene har de et vidt synsfelt – slik kan de få øye på farer uten å måtte snu seg.

En annen viktig del av musenes biologi er feromonene – som skilles ut gjennom duftkjertlene på kroppen til musa. Duften forteller andre mus hvem en er (venn eller fiende), alder, helse, fruktbarhet. Og duftmarkering brukes aktivt til å markere territorier og skremme andre bort, samt å lage duftstier andre kan følge. Videre kan feromonene bidra til å blokkere eller utsette graviditet i høyt bemusede kolonier eller områder. Musenes luktesans er så god at det er utrolig hva de kan fange opp bare ved å sniffe litt i lufta. Luktesansen er uvurderlig i jakten etter mat og når de skal finne et ubebodd sted å bosette seg.

Mus som sosiale dyr

Mus er sosiale dyr – avhengig av artsfrender  og bor i vill tilstand i kolonier. Disse koloniene er svært hierarkiske, og ledes av én dominant hanne, med hunner og andre hanner under seg. For å holde kontroll på kolonien får kun lederhannen lov til å parre seg med hunnene. Lederen får beholde sin posisjon til en ny mus utfordrer og seirer. Nye kolonier dannes gjerne når der er flere dominante i én koloni. Det er også her vi får se aggresjon blant mus: En hanne som forsøker å dominere en annen vil yppe til slåsskamp, men mus slåss sjelden til døden, så det ender gjerne med at den svake trekker seg tilbake. Hunner kan også slåss noe, men sjelden så mye og voldsomt som hanner. Ellers vil mus frosøke å unngå slåsskamp, blant annet ved å holde seg unna områder der andre kolonier har markert.

Mus kan fint dele territorium og noen ganger rede (underjordisk hule) med andre små dyr.

Domestiserte mus

Mus har i høy grad beholdt sine naturlige instinkter, selv etter de ble domestiserte, men noen ting har endret seg. Domestiserte mus er som regel mindre skvetne og nervøse enn de viltlevende, men det er også blitt litt mindre aktive og mer soveglade. Likevel vil en finne at selv om mus er nattdyr, vil kjæledyrmus i større og større grad tilpasse seg menneskets døgnrytme og være noe mer våken om dagen. Dette må de riktignok få bestemme selv.

Forskjeller mellom kjønnene

Hunnene lukter mindre, og slåss mindre. Det er derfor enklest å begynne med to hunner. De er også noe mindre enn hannene. Noen foretrekker hannenes personlighet mer, da de kan oppleves som litt mer nysgjerrige enn hunnene. Noen mener også de er enklere å temme.

De tre gruppene fancymus

Fancymus deles inn i tre grupper, men det er viktig å understreke at dette verken er ulike arter eller raser, men linjer som er utviklet ved hjelp av målrettet avl. Disse kan derfor krysses uten større betenkeligheter. Forskjellene går kun på utseendet, og ikke gemytt. Det finnes et rikt mangfold av farger og hårlag.

Svensk type
Denne likner husmusa mest, og veier mellom 20 og 30 gram og er ca 20 cm lang fra snute til halespiss.

Engelsk type (stor)
Denne typen har en større kroppsbygning og proporsjonalt større ører enn de to andre – halen er som regel lengre enn kroppen. Disse er 30 cm lang fra snute til halespiss, og veier som regel fra 40 til 60 gram, men så mye som 100 gram har forekommet.

Minimus (liten type)
Dette er den minste av de tre, og halen er kortere enn kroppen. Fra snute til halespiss er de 10 til 15 cm og veier 10 til 20 gram.

Kilder:
S. Shulman: The Mouse
S. Vanderlip: Mice
http://www.svemus.org
http://www.fancymice.info
http://www.petwebsite.com
http://en.wikipedia.org/wiki/Mouse
http://www.miceandrats.com/miceas.htm
http://www.pet-care-portal.com/pet-mouse-care.html

Foto:
Bilde av husmus av Jens Buurgaard Nielsen.
Bilde av fancymus av Pehpsii Altemark.
Bilde av domestiserte mus i klynge av ukjent opphav.